Jeg hørte noe vibrere vedsiden av meg, tenkte jo det bare var den hamrende dørklokka igjen. Kroppen min var dypt sunket inn og det føltes som skyene strøyk over meg der jeg lå i senga mi. Den knurrende vibreringa ga seg ikke. Tunge som blyblokk, åpna øyelokka mine se sakte. E vrei om hodet, mens kroppen min skreik; Du må sove! E titta bort på nattbordet ved sengekanten. Rommet var lysna av lyset på telefonen, til tross for at det var midt på natt. Beina mine vrei seg i smerte da jeg dro de ut og satte de på golvet, å traska bortover mot telefonen. *16 ubesvarte anrop*. Det popper opp meldinger å innkommende samtaler, men hendene mine har stivnet. Jeg klarer ikke. Klarer ikke røre meg. Alt blir knyst et sekund. Hele kroppen min stivner da jeg hører min kjære tantes skjøre stemme knekke, tomme tanker, tomme ord og tomme følelser fyller hjertet. Et stort brak sprer seg ut over hele overetasjen da jeg glipper telefonen ned på parketten. Hodet surrer, kroppen knekker sammen som svake trær i storm. Tunge, raske og trampende steg suser opp trappa og med et brytes den gamle treige døra mi opp. Vertsmora mi stormer mot meg og klemmer med mot hun med den kjærligste klemmen noen gang.
”I´m so sorry sweetie, so sorry for your loss”