PERSONSKILDRING 20 MIN

 

Føttene gjør vondt. De slanke beina hennes som er sterkt preget av utallige timer på spinningssykler, tredemøller og i smith-maskinen. Rumpa hennes er spretten. Ikke stor, men ganske bra med tanke på hvor lite kroppsfett hun har. Hun snurper leppene sammen. Ikke slik at hun ser sint ut, men nok til at de ser en anelse større og mer definerte ut. Håret er blondt. Fint farget, av frisør så klart. Tanken på å ende opp med en gul manke etter hjemmefarging var kvalmendes. Halsen hennes er lang, i stil med kroppen. Tynn. Litt for senete. Litt ekkel. Hun hater den.

 

Hun går nedover gaten. De svarte, høye hælene hennes lager en slags klakke-lyd mens hun prøver å vri seg gjennom det som er av syklister, mødre med barnevogner og de bakfulle fyrene som er på vei hjem fra nach. Hun holder ryggen strak, nekter å se svak ut. Tenker på alt hun fikk høre om viktigheten av en god holdning gjennom barndommen. Hvis hun holder ryggen strak, hodet høyt og blikket festet i et punkt uendelig langt fremme vil ingen legge merke til det som foregår innvendig. Frykten og angsten er da noe kun hun merker.

 

Den grønne jakken hennes som er en slags pelskreasjon som rekker henne til helt øverst på lårene er åpen. Den svarte, stramme genseren hun har under vises. Det gjør kløften hennes også. Hun har på skinnbukser. Den typen som får rumpa til å se latterlig bra ut. Alt for å imponere han.

 

Skinnhanskene gjør hendene hennes klamme. Hun tar dem av, legger dem i vesken som hun så fint har hengende over skulderen. Ser seg rundt. Hun vet nøyaktig hvor hun er. Hun er godt kjent på Majorstuen. Har bodd her lenge. Helt siden hun som 20-åring flyttet hjemmefra faktisk. Hun tenker seg om. Innser hvor fort de 5 årene har godt. Hvor mye som har skjedd. Hvor vondt alt har gjort. Blikket som hun har festet i punktet uendelig langt borte blir distrahert av en mørk skikkelse. Hun løsner blikket, snur hodet litt til venstre og ser rett på ham. Han har ikke sett henne. Hun tar en rask høyresving, runder gatehjørnet og setter opp farten. Holdningen er glemt nå, nå handler det bare om å komme seg vekk før han legger merke til henne.

 

Hun finner frem nøkkelen. Låser opp døren til leilighetskomplekset i et umenneskelig tempo. Pulsen er høy. Trappen tar hun to steg av gangen. Hun vil bort fra menneskene. Gjemme seg. Slik at hun slipper å være redd. Hun kommer seg inn i den lille leiligheten hennes på snaue 30m^2. Vasker hendene i glovarmt vann, for å sørge for at hun ikke drar noen av bakteriene med seg inn.