Skjerfet hun hadde knyttet rundt halsen var så stort og så stramt at det så ut som hodet fløt på toppen av et stueteppe. Halsen ble begravd og det så nesten ut som hun hadde vansker med å puste. Ermene på genseren var en smule korte, de nådde til et punkt midt i mellom håndleddene og albuene og rundt skuldrene var genseren litt trang. En litt morsom kontrast til det store stueteppet.

 

Sminken hennes var alt for mye. De mørkebrune øynene ble begravd i den svarte, slukende øyenskyggen. Øynene var mer som svarte hull. Øyebrynene var overtegnet og sminket så nærme at det lille mellomrommet med blek hud, nesten forsvant. Den vinterbleke huden var nesten blendende.

 

Gangen hennes var bestemt. Hun visste ikke bare hvor hun skulle, men også hva hun ville med livet. Til tross for gangen var det fortsatt noe med ansiktsuttrykkene hennes som fikk henne til å virke usikker.

 

I det hun passerte meg fikk vi øyekontakt og hun ga meg et kort, men usikkert smil som om hun prøvde å være vennlig samtidig som hun prøvde å komme med et skrik om hjelp.