Kvinnen er ikke bare gammel, hun er eldgammel. Jeg har aldri forstått hvorfor hud blir sammenliknet med lær, men når jeg ser på denne kvinnen skjønner jeg det. Hun har dype rynker i hele fjeset, og hånden som dekker halve ansiktet hennes er like rynket. Hele kvinnen er værbitt. Øyet, det som ikke er dekt av hånden, er blindt. Irisen og pupillen er melkehvite og hun stirrer tomt fremover. Nesen er rett, med breie nesebor. Leppene hennes er smale, og munnvikene peker så vidt nedover. Hånden hennes, som nesten likner en klo, er preget av mange vakre ringer. Øret hennes er også pyntet, og det henger flere øredobber fra den lange øreflippen. Årene har satt sine preg på denne kvinnen. Men fortsatt er det en slags stolthet over henne. Hun er kanskje gammel, men det er ikke et tegn på svakhet, det er et tegn på visdom. Jeg kunne aldri sett for meg denne kvinnen gå med bøyd nakke. Fjeset hennes forteller en historie om et langt og hardt liv, et fjes som gjemmer utallige historier som ville ha gjort de fleste bøker til skamme. Samtidig er det noe skremmende ved henne. Kanskje det er måten hun holder seg på, en måte som advarer folk fra å skuffe henne. Kanskje det er fordi jeg ser meg selv i henne.