Personskildring

En person jeg aldri hadde sett før, smilte, rørte seg til musikken. Jeg visste ikke hvilken musikk hun hørte på, men jeg var nesten helt sikker på at det var rock. Det var stilen som fortalte meg hva hun hørte på. En helt svart genser avbildet med en gitar, og en mann med fullt av tatoveringer i ansiktet. Hun hadde tatoveringer selv. En i pannen. Den var rød, svart og gul-aktig. Den matchet luen hennes, men tatoveringen hadde litt mindre farge, var litt skyggete på en måte. Plutselig skvatt hun til. Mobilen hennes ringte tydeligvis. Hun tok telefonen. Jeg visste ikke hva hun sa, men jeg skjønte det var noe alvorlig. Hun var ikke like glad som isted, så litt bekymret ut. Hadde hun kranglet med noen? Eller såret noen? Eller kanskje hun bare hadde en dårlig dag? Hun satte på musikken igjen, og smilet kom langsomt men sikkert tilbake. Eit minutt senere ringte telefonen igjen. Denne gangen ville hun ikke ta den. Trykte på den røde knappen med en gang. Det så i hvert fall slik ut på måten hun kikket på telefonen sin. Hun ble jo så trist igjen. Jeg hadde aldri sett så store headset, de var rett og slett gigantiske. De måtte vel ha en diameter på 15cm tenker jeg. Bøylen var full av sånne metall-dingser. Kjeder med spisse kjegler, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg så på tatoveringen hennes igjen, den lille tatoveringen langt oppe på ansiktet hennes. Jeg lurte på hvordan hun turte, hun så ikke så veldig gammel ut egentlig, jeg reknet med at hun var i tenårene. Hun rakte hånda nedi den knallrøde vesken hennes og drog opp en matpakke. Jeg ble sjokkert. Hva var det hun spiste? Det så ikke ut! Maten hadde alle mulige farger, grønn, lilla, rød, gul, oransje. Kan du tenke deg hva det kunne være? Du tenker vel kanskje på salat, grønnsaker og frukt, men da tar du nok helt feil. Det var som om hun hadde farget all maten selv. En skive var gul, med masse syltetøy på. Det lignet nesten arme-riddere. Hun hadde også en pannekake, den var grønn, spygrønn. Jeg lo litt for meg selv. God måte å ikke få noen til å spørre om å få, syntes jeg. Det andre hun hadde så ut som gele. Det var i alle fall i tre små bokser. En var lilla, en oransje og den tredje hadde begge fargene. Kanskje hun var glad i å blande sammen ting. Det virket i hvert fall slik, så mye annerledes hun hadde. Hun måtte være en sterk jente, en som turte å gå fram for det hun ville, og tenkte.