Jeg våkner, går inn på badet. Fra speilet kikker et fjes jeg så vidt kjenner igjen. To slitene øyne stirrer tilbake. Det lyseblåe øyet gransker meg fra topp til tå. Det gråe øyet henger ikke med det andre. De lange grå stripene i det ellers kullsvarte skjegget, som gjømmer det siste minnet fra Jonas. Jonas hvorfor Jonas. Han som aldri skadet en flue. Den skjeve nesa som aldri kan gjømmes. Han likte ikke å fiske engang. Jeg vasker hendene, selv om skitten under neglene har blitt en permanent del av meg. Lurer på om Helen har laget frokost. Jeg kikker inn på rommet. Nei hun ligger der fortsatt. Hun har ikke vært den samme.

 

Jeg tar med meg ei skive på vei ut av døra. Ut og inn i skumringa. Er skinka gått ut på dato? Den er ikke myglet, ingen skade tatt. Snart framme nå. Hun har begynt å gråte. Hvor lenge er det siden? Stanga henger på skuldra. Jeg vasser ut til vannet nesten renner over de slitte, gule støvlene. Slenger ut kroken.

 

Sjølufta roer nervene. Lukten av tang og tare minner om gamle dager. Regnet treffer ansiktet mitt, men når jeg ser opp er det ingen skyer. Regnet smaker salt. Kjenner etter, regnet kommer fra over den skjeve nesen. «Pappa, hvor er du!» Jeg setter meg ned på kne, vannet fyller støvlene. Stemmen hopper mellom klippene. En bølge skyller over meg. Jeg slipper takket, gir meg selv opp til strømmen. «Tilgi meg.» Det kalde vannet fyller lungene mine, lukten av salt fyller nesen min. Gjør et siste byks før jeg blir liggende helt rolig.

Av Sander Klokk