Solen har gått ned. Hjerte mitt banker, pulsen går bare fortere og fortere. Det renner som en foss ut av øynene mine. Nesen min føles som den krymper, jeg tror den prøver å hindre meg i å puste. Ikke at det gjør noe akkurat nå. Jeg trenger ikke å puste.  Det kjennes ut som noen prøver å presse en alt for liten strikk rundt hodet mitt. Inni hodet mitt er det kaos, totalt kaos. Det er som om hele livet mitt blir vist på film, i en så stor fart at alt bare blir uklart. Jeg ser ikke hele bilder, jeg ser bare skygger og tåke. Jeg åpner øynene mine. Rommet mitt går rundt. Jeg tar meg selv i å sitte å vingle. Hendene mine skjelver. Jeg er prøver å strekke meg etter glasset mitt med vann. Jeg tar tak i glasset, men klarer ikke å holdet det. Glasset glipper ut av hånden min. Jeg har aldri opplevd noe slik før. Det er som om at bakken under meg forsvinner og jeg faller i en stor hastighet ned mot et svart hull. Sminken min renner av med fossen som går fra øynene mine, å drypper ned på hodeputen min. Hodeputen min som en gang var hvit er nå blitt en blanding av svart og brun.